Woolgathering av Patti Smith

man reading book beside woman reading book
SHARED READING

De som har lest bloggen vet at jeg tidligere har skrevet om Patti Smith og vet også at jeg er veldig glad i den lille boken Sanka ull/Woolgathering som ble skrevet for 20 år siden, men som ble gitt ut på norsk i 2013. Formatet er lite, og den får plass i kåpelommen hvor enn du går…

Det er 8. desember, dagen har hatt sol og snø, storm og sludd. Når Knut, Gro og Siv kommer for å delta på Shared Reading er det surt ute og skarp vind,  inne er det det fyr i ovnen. God kontrast. 

Jeg er spent på mottakelsen av teksten EIT KALL av Patti Smith da jeg deler den ut. Umiddelbart får den positive reaksjoner. 

Knut: Patti Smith jo! Rockemusikeren, litt av en artist!

Siv: Jeg hørte masse på henne for mange år siden, og var på en konsert med henne for noen år siden. Fabelaktig dame altså. Visste ikke at hun skrev også.

Gro: Virkelig en god poet og forfatter. Jeg har lest henne.

Jeg leser gjennom første siden, spør om noen av de andre har lyst til å lese, og Gro sier hun leser gjerne, og leser med nydelig stemme og innlevelse.

F1C6D78C-B739-4756-B66C-32C7B7220144C97D2557-437A-49FC-A238-5A177B2EE0DD

 

Meg:  Leser igjen: «Eg har alltid førestilt meg at eg kom til å skrive ei bok, om berre ei lita ei, som kom til å føra ein vekk, inn i eit rike som ikke kunne målast eller eingong minnast.»

Gro: Der setter hun ord på det som mange kan kjenne seg igjen i tror jeg.

Knut: Kjenner du deg igjen i dette?

Gro: Ja, absolutt. Gjør ikke du?

Knut: Jeg vet ikke om jeg er helt innforstått med hva hun mener jeg.

Meg: Hva betyr dette for dere da?

Siv: Hun har hatt en drøm om å skrive en bok. Det kan jeg faktisk kjenne meg igjen i, eller ikke bok, men å få vist frem noe som er meg. Gro; du gjør vel det gjennom malingen? Er det derfor du kjenner deg igjen?

Gro: Ja, jeg maler og forsøker av og til å male noe som kommer fra et sted langt bortenfor, eller en fornemmelse. Synes Patti Smith beskrev det godt her.

Knut: Det virker som det er snakk om en fornemmelse her ja, ikke noe helt konkret.

Gro: Hun har noen fine øyeblikk som hun beskriver her da!

Meg: Er det et spesielt sted i teksten som du liker spesielt godt?

Gro: Hun beskriver at hun har drømt om å skinne, og å være god. Det er vakkert synes jeg. Og om en tilhørighet. Ja, virkelig en tilhørighet, der hun har en rolle og er en del av noe større…

«Eg førestite meg mange ting. At ef kom til å skina. At egkom til å vera god. Eg skulle bu barhovda på ein fjelltopp og dreia på eit hjul som igjen dreia kloden…»

Siv: Utrolig sterkt.  Har aldri følt så stor tilhørighet.

Gro: I øyeblikk kanskje, men mest når jeg har malt.

Knut: Kanskje jeg har kjent på noe lignende på en fjelltur en gang, men kan ikke si at det er hverdagskost.

Knut fortsetter: La dere merke til setningen «som knapt klarte å hindre sokkene i å forsvinna ned i dei tunge skoa». Den setningen var sterkt. Den traff meg, vet ikke om jeg forstod den riktig, men for meg handlet det om noen forventninger, noe nedarvet, noe tyngre enn hun ønsket.

Siv: Ja hun vil liksom opp i lufta hun. Drømme seg bort? men hva mener hun med det om klinkekulene. Er det noe virkelig? Hun samlet dem og holdt på med dem om kvelden. Det kan jo være sant. Jeg holdt også på sånn. Kanskje spesielt med glansbilder. Det kunne jeg holde på med i timesvis tror jeg. Ikke sånn som nå, som blir rastløs så fort.

Knut: Hun tillegger tingene rundt seg stor verdi. Jeg tror det var derfor jeg tenkte på naturen. Det er noe hellig her her.

Gro: Ja overnaturlig og hellig. En djinn er vel noe fra åndeverdenen.

Siv: Hun blander åndeverdenen inn i hverdagen på en måte…

Vi dveler rundt dette med «åndeverdenen inn i hverdagen», snakker om øyeblikk der dette kan oppleves. Det blir en tankefull og god prat, om levende drømmer, om å være tilstede og om ikke å være tilstede..

Jeg spør om noen av de andre har lyst til å lese teksten igjen. Knut leser. Igjen er det som om teksten endrer seg, åpner opp nye spørsmål og tanker. Vi kommer inn på erfaringer og opplevelser der kontrastene står tydelig frem – som gardinen/kledet foran vinduet i vinden.

Da vi avslutter for denne gang, er vi alle glad for at vi skal møtes en gang til før jul, tirsdag om en uke.

Takk for nå<3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les denne!

 

B596DA26-9F0C-4E4E-A5B3-B9FDBF189B4D

EA7FF899-5A1A-4B7D-ACB2-8E3A0EE7351F_4_5005_c

En kunsterroman om en den tyskjødiske kunstneren Charlotte Salomon.

Tittel: Charlotte. Forlag: Solum/Bokvennen. Antall sider: 229
Utgitt i Norge:
2017 (Frankrike: 2014) Oversatt: Agnete Øye

Forsiden. Et sorthvitt bilde med romantittelen i burgunder. En sittende kvinne i silhuett foran et høyt vindu, eller en balkongdør. Noen malerpensler og et tegnebord.
«Liv? eller Teater?» er kunstneren Charlotte Salomons verk, verket hvor hun beskriver sitt eget liv gjennom en mengde bilder, tekst og musikalske ledetråder. Forfatteren David Foenkinos tolker og skriver ut historien hennes på bakgrunn av dette verket, og gjennom research.  Vi får følge han i Charlottes fotspor.

Jeg åpner boken og leser fra første setning: «Denne romanen er inspirert av Charlotte Salomons liv. En tysk kunstner som ble drept da hun var 26 år gammel og gravid».  Så vet vi det.

Romanen er bygget opp av setning- linjeskift – setning.

Som en sangtekst, der den som fremfører må trekke etter pusten.

Denne skrivemåten får vi også en forklaring på et stykke ut i romanen. Forfatteren skriver at han skifter linje for å puste.

Han skriver som – og om – at han nærmest er besatt av kunstneren Charlotte Salomon.

Han skriver også om en dragning han hadde alltid har kjent til Tyskland, alt det tyske; fra tyskproduserte skrivebord, til tyske kunstnere. Han beskriver følelsen av å endelig få møte det han har lett etter, den dagen han så hennes verk.

Romanen «Charlotte» gir oss godt innblikk i hennes arbeid, og betraktninger om hennes liv; barndom, første kjærlighet, utdanning, eksil i Frankrike, deportasjon.

Charlotte vokser opp i en familie med selvmord i arv, hennes tante – den første Charlotte, senere hennes søster, hennes mor og mormor. Selvmordene blir fortiet, og teateret er i gang, teateret over hennes liv og betingelsene til verket som ble hennes liv.

Albert Salomon er hennes far, og fremtredende kirurg. Han gifter seg med Paula, en kjent sangerinne. Charlotte beundrer Paula, og det er gjennom Paula at Charlotte treffer han hun forelsker seg i.  Charlotte forelsker seg, blir besatt (like besatt som forfatteren som skriver om henne). Hun maler, hun gir bort verket til en hun stoler på, og hun blir drept i Auschwitz.

Roman gir en historie om en kunstner jeg ikke kjente til, og den åpnet døren på gløtt til et kunstnerisk verk, jeg kan velge å utforske mer. 

Typisk for kunstnerromaner har forfatteren skrevet frem en sterk historie om en særegen kvinne med et usedvanlig talent. Forfatteren har skrevet seg inn i Charlotte`s kunstneriske kraft og besettelse og omformet dette til en roman med samme egenskaper.

Kanskje var kunsten hennes måte å holde «sin skjebne litt på avstand», som det innledende sitatet av Franz Kafka sier noe om: «Den som ikke mestrer livet sitt mens han lever, trenger den ene hånden til å holde fortvilelsen over sin skjebne litt på avstand»

Plutselig desember

Dette er femte Shared Reading med Knut, Siv og Gro, og det er plutselig desember

Desember og kulda har kommet. Snøkrystaller har lagt seg. Luften er bister. Noen av trærne jeg passerte på vei hit var allerede blitt bøyd av tunge tepper.

Tre hutrende kommer inn samtidig. Jeg har satt frem jordbærmarsipan og mandariner, og det blir mer som handler om jul. Jeg har valgt en julehistorie til. 

blue sedan on snow
Plutselig desember

Plutselig i desember (Levi Henriksen, novellen fra Jern og metall)

Jeg vil alltid elske henne. Det låter som en sang, jeg vet, men før vi ble sammen var jeg dikter. Nå er det hun som er blitt diktet. Etter at vi giftet oss var det ikke lenger noe jeg måtte skrive, og da var det ingen grunn til å fortsette. Jeg ville ikke bli en slik fyr som skrev bare fordi han kunne.

Nå får jeg det til å lyde som om landet har gått glipp av en åpenbar kandidat til Nordisk råds litteraturpris. Selvfølgelig var jeg aldri helt der. La oss bare si at jeg hadde et visst talent for å få linjer til å henge sammen på en måte som noen ganger kunne få andre mennesker til å nikke ettertenksomt.

Forresten, hvis man skal se litt dikterisk på det, så har det jeg driver med en viss likhet med poesi, i hvert fall i den forstand at noen ord kan utgjøre forskjellen på liv og død. Og sjelden blir det mer tydelig enn på julaften.

Et sted for harde knyttnever

Foreldrene mine og jeg kom flyttende fra Finland det året jeg fylte seks, og siden har jeg bodd her hele livet, bortsett fra da jeg utdannet meg. Onkelen til en av barndomsvennene mine sa en gang at Skogli var et sted for lange skudd og harde knyttnever, og han hadde muligens rett.

Men jeg var stor alt som liten, og har ikke hatt noen problemer selv om jeg ikke deler navn med noen av de andre mennene i bygda. Jeg møtte kona mi da jeg var 25. Hun var to år eldre og turnuskandidat på sykehuset i Kongsvinger. Vi brukte lang tid på å bli sammen. Først da jeg mistet interessen, ble hun interessert, og iblant tenker jeg at hadde det ikke vært for navnene våre, hadde vi aldri blitt gift.

Kona mi har alltid likt ting som er annerledes enn hva det ser ut til å være ved første øyekast.

I år har hele november vært så trist som bare den måneden kan være, når hver ny morgen gaper mot deg like innbydende som en nyoppkastet grav. Granene oppstilt i æresvakt langs veiene, og himmelrendene nedslitte og nesten gjennomsiktige over åskammene bortover mot Sverige.

Den første julepynten på trærne utenfor husene fikk meg til å tenke på at ungene som små satte fram skiene sine på trappa alt i slutten av oktober for, om mulig, å lure det til å snø. Selv følte jeg noe av den samme gleden som de sikkert gjorde den gang, da jeg forrige uke slo gardinene opp og så digre, våte snøfiller klasket mot vinduet.

Siden har det bare fortsatt å snø, og måten snødrevet lå over gårdsplassen da jeg sto opp i morges, sa meg at brøytemannskapet ville få det travelt i dag, og dermed sannsynligvis jeg også. Men det er greit. Jeg har alltid sett på en snøløs jul som et dårlig omen for det nye året som skal komme.

Forresten, det stemmer ikke alltid. Snøen lavet ned forrige jul også.

En jobbe-julaften

Jeg har meldt meg frivillig til å jobbe på julaften. Flere av kollegene mine har småbarn, og jeg synes det er greit at de kan få være sammen med familien sin på denne dagen. Jula er spesiell slik, aldri føles nærheten til familien sterkere.

Meg: Hva tenker dere om denne åpningen?

Knut: La dere merke til setningen at han hadde en jobb som var som poesi, at det sto mellom liv og død, som om poesi er så viktig. Freidig og godt sagt. Jeg må jo innrømme at det er mer i skjønnlitteraturen enn jeg forestilte meg!

Gro: Ja, det var veldig godt sagt, seg likte også den, men jeg tenkte litt på det om han var enslig, eller sammen med kona fremdeles, og han nevner jo at han har barn.

Siv: Kanskje han er skilt, og at barna er hos moren. Da er det jo bedre å jobbe.

Gro: Initierer han at det har vært et dårlig år? Kanskje med en skilsmisse? På tross av snøen som falt i fjor…

Siv: Han sier at det er greit å jobbe.

I år skal både Liisa og Johan feire julaften med sine respektive svigerfamilier, så vi hadde uansett blitt alene. Derfor føles det både riktig og viktig at det er jeg som tar vakta i kveld. Ungene kommer til juledagsbrunsj i morgen, og jeg gleder meg allerede til å åpne pakker med dem og barnebarna.Det snør så tett at jeg må sette vindusviskerne på full hastighet da jeg kjører innover mot byen, men ifølge YR vil det avta og klarne opp utover kvelden. Forhåpentligvis vil det skje før det verste rushet til familiemiddagene starter. Det er ingen dag i året folk stresser mer enn på julaften. Og munnhellet som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet, er sjelden mer sann enn på julaften.

Det er som om lukta av ribbe, surkål og kjøttkaker nuller ut folks evne til å tenke rasjonelt, og i motsetning til den gjengse oppfatning er det bare unntaksvis man kan skylde på alkohol. Kombinasjonen tøfler og gardintrapp når man må skifte pære i utebelysningen rett før gjestene kommer, er for eksempel en av de vanligste årsakene til beinbrudd blant menn denne dagen.

Hos kvinnene er det mer vanlig med armbrudd, noe som ofte skyldes ribbefett på golvet. Og jeg har ikke fingre nok til å summere alle nisserelaterte ulykkeshendelser jeg har sett. For en del år siden fikk vi melding om en nisse som var i ferd med å utånde i julekrybba utenfor Eben Ezer på Skogli. Da vi kom til åstedet, kunne vi raskt fastslå at nissen ikke var døende, men var blitt bedøvd med kloroform og dynket i sprit før han ble lagt i krybben av eksmannen til sin nye samboer.

Sist julaften jeg jobbet hadde ei jente superlim på nissemaska til stefaren sin, og et år måtte vi hente en nisse som hadde falt inn i juletreet og fått pungen spiddet av en kvist. Han var kun ikledd maske og underbukse, og i dette tilfellet var alkohol involvert. Mye alkohol.

Forsøkte å skrike liv i gutten

Ikke alt vi rykker ut på er imidlertid av en slik karakter at vi kan le av det etterpå. Det verste jeg har opplevd på julaften var en jeger som skjøt seg. Han hadde gått opp på en ås og satt seg med utsikt over hele hjembygda, og vi kunne se ham på lang avstand.

Silhuetten avtegnet seg helt tydelig i måneskinnet, og det så ut som om han holdt vakt over alt han holdt kjært. Jegeren hadde skutt seg med ei salongrifle, og fordi den er så finkalibret fortsatte han å sitte med fingeren på avtrekkeren og løpet mot haka også etter at skuddet var gått av.

Knut: Her var det mye humor, men også tristhet. Det er vel sånn for mange i jula. En blanding av disse tingene. Det snakkes kanskje ikke så mye om. Jula har alltid vært en vanskelig tid for meg fordi da jeg vokste opp manglet vi alltid en. Jeg mista jo broren min, som jeg fortalte om forrige gang. Det vil alltid være noe som mangler.

Siv: Jeg har av og til følt deg jeg og, ikke fordi jeg jeg har mistet noen, men fordi jeg er enebarn. Da jeg vokste opp bestemte jeg meg for å få minst to barn, men fikk bare ett da. Det er noe jeg tenker mye på. Nå er det jo bare meg og foreldrene mine, og så har jeg jo tanter og kusinene mine da.

Gro: Julen er familietid for meg, men jeg har stor familie jeg da. I år tror jeg alle barna kommer hjem. Vi er alltid mange. Det er hyggelig, men mye å forberede. Godt med disse møtene her, skikkelig pusterom. Får jo ikke malt noe nå fram mot jul. Nå er det ryddet bort.

Siv: Du er heldig som har en skikkelig interesse, nå har jeg bestemt meg for å lese mer jeg. Jeg ønsker meg de syv søstre bøkene til jul, de har masse historie i seg og er veldig bra har jeg hørt. Tror det er syv bøker i alt.

Det er mange som lurer på hvordan det er mulig å fortsette så mange år i en slik jobb, og om jeg ikke plages av det jeg opplever. Men det folk flest ikke tenker på, er at jobben min ikke handler om død. Den handler om liv.

Det er alltid det vi fokuserer på, og det høres sikkert rart ut, men jeg opplever aldri større stillhet enn akkurat idet vi ankommer en trafikkulykke. Følelsen av å være i et vakuum før man får oversikt over situasjonen og alt blir bare handling. Da blir det lyd. Mye lyd.

Den fineste opplevelsen på julaften er fra en av de første gangene jeg hadde vakt. En alenefar hadde satt toåringen sin i badekaret samtidig som han var i full gang med middagen. Da han kom ut på badet, lå sønnen livløs under vann. Jeg har aldri blitt møtt av en verre kakofoni av lyder. Røykvarsleren som ulte, et annet barn som hadde skrudd opp lyden på musikkanlegget for å overdøve alarmen, og faren som forsøkte å skrike liv i gutten.

Det vanskeligste i slike tilfeller er nesten alltid å få kontroll over de pårørende, slik at vi kan gjøre jobben vår. Vi hadde ingen annen mulighet enn å bruke fysisk makt, og kollegaen min måtte dra faren ut av badet. Da luftambulansen kom, var gutten ved full bevissthet, og den nesten allmektige følelsen man blir fylt av i en slik stund oppveier fullstendig alle de gangene man ikke får gjort noe annet enn å lukke øynene på dem man har forsøkt å redde.

Det er stort sett de gode hendelsene som kommer til meg om natta de sjeldne gangene jeg drømmer om det jeg har opplevd. Skjønt, det siste året har jeg også hatt noen drømmer om episoder som ikke har endt godt, men jeg har aldri hatt mareritt. Det kan heller sammenlignes med plutselig å zappe innom en dramatisk scene i en film på tv.

Sist jeg våknet etter en slik drøm, hadde jeg én linje i hodet: Døden er en vokter. Jeg skrev den ned på et magasin jeg hadde på nattbordet, men da vekkerklokka ringte om morgenen, sa ikke den linja meg noen ting. Fortsatt vet jeg ikke om det er noe jeg har lest et sted eller om det er noe jeg selv har funnet på.

Jeg håper det siste ikke er tilfellet. Hvis jeg skal bli dikter igjen, forventer jeg det vil komme noe bedre.

Ventetid

Det snør like tett da jeg parkerer foran inngangen til ambulansestasjonen i Kongsvinger. Audien til Ruth står der allerede, og jeg rekker ikke engang ut av bilen før Lars og Christer parkerer ved siden av min bil. De er på det andre laget som er på vakt i dag.

Inne på vaktrommet er Sturle, lærlingen, i ferd med å tømme kaffen fra trakteren over på kanna. Ruth får rapporten av teamet vi skal avløse.

— Er det noen snille barn her? sier jeg.

— Hvis snille barn kan være en lettere overvektig singel dame på 42 år som ikke har fått seg noe på flere måneder, så ja. Når det gjelder det snille barnet i han der, ble det slått ut med fostervannet, sier Ruth og nikker mot Sturle, som henter ned koppen sin fra skapet.

— Jeg sier bare at dette landet ikke er dimensjonert for så mange mennesker. Hvor skal vi gjøre av alle, sier Sturle.

— Husk at Jesus måtte flykte etter hvert, han også. Uten ham, ingen jul, sier jeg.

— Flyktninger er greit, det er migrantene jeg … begynner Sturle, før jeg holder hånda opp og avbryter ham.

— Folkens. Skal vi la være å diskutere det i dag? sier jeg.

Ruth og Sturle nikker uten å se på hverandre, og jeg vet at hvis vi må rykke ut i dag, kommer Sturle til å velge å kjøre med Lars og Christer. Det er helt greit. Ruth og jeg har delt fartøy i åtte år, og jeg har aldri vært mer samkjørt med noen av de andre jeg har jobbet med.

Christer og Lars kommer inn i på vaktrommet og vi går alle tre inn i garderoben for å skifte. Begge to har småbarn, og ingen av dem har meldt seg frivillig til å jobbe i dag.

— Går det bedre med Annie, sier Ruth da jeg skjenker meg dagens første kaffekopp etter at jeg har vært nede i ambulansen for å sjekke at alt er på plass.

— Ja, heldigvis. Hun begynte på en penicillinkur i forgårs. Jeg tror alt den hjelper.

— Godt å høre, sier Ruth, og så begynner vi med det denne jobben først og fremst handler om: å vente.

Snuoperasjonen

Den første meldingen fra AMK kommer idet NRK viser dagens andre innslag med en eksotisk nisse. Denne gang fra en strand i Melbourne. Lars, Christer og Sturle drar ut på et mulig hjerteinfarkt.

Under ”Tre nøtter til Askepott” er det Ruths og min tur til å rykke ut på en beinfraktur, og slik fortsetter dagen. Et jevnt tilsig av mindre hendelser som blir løst uten tilløp til dramatikk.

Da Kalle Anka och hans vänner ønsker god jul på svensk TV, har det endelig sluttet å snø. Vi har satt oss ned med hver vår juletallerken, og jeg begynner å tro at det virkelig skal bli en rolig vakt da oppropet kommer fra AMK. Trafikkulykke mot kommunegrensa til Grue, mest sannsynlig utforkjørsel med ukjent skadeomfang.

Lars og Christer er først ute i sin bil, og jeg vet ikke hvordan det skjer, men de er av gårde før Sturle rekker å komme seg om bord.

— Fuck, de bare dro. Jeg vil være først på ulykkesstedet, klager Sturle da lysene til ambulansen forsvinner bortover mot broen.

— Hold kjeft og sett deg inn, sier jeg. – De ordene får du tidsnok bite i deg.

Som vanlig er det Ruth som kjører, og med rolige bevegelser ratter hun seg forbi vikende biler i begge retninger. Hadde vi vært første bil, ville det gått enda fortere, men vi gjør 90 før vi er ute av byen.

Jeg begynner å forberede meg på hva som kan vente oss. Utforkjørsel kan tyde på elg, men det kan også være andre biler involvert. Man kan aldri vite.

Vi er halvveis til ulykkesstedet da det kommer et nytt anrop fra AMK.

— Dere må snu. Fødsel i gang langs riksvei 2 ved Sigernessjøen.

— Vi er bare noen minutter fra ulykka, innvender jeg.

— De rykker ut fra Grue og møter Lars og Christer der. Det er bare én bil involvert.

— Eidskog er nærmere fødselen, sier Ruth.

— Eidskog har også en bilulykke. Dere må snu.

— Ok, sier jeg. – Skal vi hente jordmor på sykehuset?

— Begge står midt i fødsler. Dere må klare det sjøl.

Knut: AKM står for Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral.

Siv: Ja, noe sånt. Jeg jobber på sykehus som helsearbeider. Kjenner meg veldig godt igjen i denne teksten. Og det er alltid mye å gjøre i høytider. Jeg har jobbet noen juler, og jeg har også vært i situasjoner hvor det har stått om liv og død. Den vakuum-følelsen er så sann. Akkurat den opplevelsen har jeg hatt også.

Knut: Den følelsen har jeg ikke kjent på siden jeg var guttunge.

Meg: Hva slags følelse er et?

Siv: Du blir så redd et øyeblikk at alt stopper opp, men heldigvis så varer det veldig kort.

Gro: Det er tydelig at det er en fødsel på gang her da. Spennende novelle.

Det var dette jeg levde for

Ruth gjør en u-sving, og vi raser tilbake mot byen. Tar igjen noen biler rett ved jernbanebrua og unngår så vidt å fronte med en uoppmerksom møtende bil. Ruth banner, men slipper ikke opp gassen.

Og jeg tenker at en gang var det disse øyeblikkene jeg levde for. Farten, spenningen og den nesten kliniske følelsen av fokus man får ved å råde over liv død. Men nå? Det er jobben min, og jeg konsentrerer meg om ikke å dvele ved alt jeg ikke kan få ugjort.

Byen forsvinner i bakspeilet, og over oss har snøskyene veket plass for stjernene. Månen er ny, og snøen ute på jordene ligger badet i et melkehvitt lys. Vi er rett ved Sigernessjøen nå, og jeg kaller opp AMK for å høre om det er noen nye opplysninger.

— Fødselen er i gang. Riene er tette. Meldingen kom fra en annen trafikant. De står ved en av rasteplassene, sier operativ leder i samme øyeblikk som vi kan se lysene fra to biler parkert langs veien.- Ok, sier Ruth. – Showtime. Håper for Guds skyld vi får henne over i ambulansen.

Jeg bare nikker, og trekker pusten dypt et par ganger. I over tretti år har dette vært jobben min, men samme hvor godt jeg er drillet, samme hvor gode prosedyrer vi har, blir det aldri en vane. Ingenting i dette yrket er verre enn å miste noen som ikke har fått begynt å leve.

— Sturle, ta med bagen og fødselskofferten, kommanderer jeg da Ruth bremser foran bilene.

— Båra også? lurer han.

— Vi avventer. Skru på varmen i kupeen, sier jeg og er ute av ambulansen.

Hun er så ung

Ei dame med mobil i hånda kommer løpende mot oss.

— Fort dere, ungen kommer, roper hun.

Jeg stormer mot bilen og banner inni meg da jeg ser at mannen som står bøyd mot døra på passasjersida er utenlandsk.

— Kan du flytte deg. Dette kommer til å gå bra, sier jeg og anstrenger meg for å snakke rolig.

Mannen bare ser på meg, og jeg gjentar det samme på engelsk.

Han rister på hodet og peker på Ruth.

— Hun må gjøre det, sier han på engelsk.

Ansiktet til kvinnen er halvveis i skyggen fra taklyset, og hodetørkleet har glidd litt ned i pannen, men jeg ser at hun er ung, og selv med alle dørene på bilen lukket kan jeg høre henne skrike.

— Vi har ikke tid til dette. Vær så snill å flytte deg. Dette kommer til å gå bra, sier jeg på ny med høyere stemme denne gang.

Mannen rister på hodet og peker på Ruth igjen.

— Henne, sier han.

Ruth trenger seg forbi meg og tar mannen i skuldra.

— Mister. Hvis du vil bli far, lar du ham ta imot ungen. Han kan dette bedre enn noen av oss.

Så bare skyver hun mannen vekk, jeg drar døra åpen og håper han vil holde seg i ro. Kvinnen er enda yngre enn jeg trodde, kanskje bare 18, og jeg kan se kronen på barnet tydelig mellom beina hennes.

Fødselen har kommet altfor langt til at vi kan flytte henne over i ambulansen, og jeg må forløse ungen her.

Fødsel på rasteplassen

— Dette skal gå bra, sier jeg på engelsk og smiler.

— Takk, svarer hun på norsk, og så kommer en ny rie, og hun skriker så jeg får dotter i ørene.

— Sturle, roper jeg. – Forsøk å skjerme så mye du kan med teppene.

Det er nesten umulig å komme til mellom setet og dashbordet, og Ruth krabber over i baksetet, legger setet mer ned og får dratt kvinnen litt oppover.

— Push, roper jeg. – Push, push, push.

Kvinnen skriker og presser, men hodet kommer ikke noe lenger ut.

— Du må presse enda mer. Push, push, push, roper jeg igjen, og hele kupeen blir fylt av lyd.

Ruth som roper til Sturle at han skal pakke teppene nærmere døråpningen, Sturle som brøler til mannen, og kvinnen som bøyer hodet bakover i et hudløst skrik mens hun konsentrerer alt hun har av viljestyrke om å hjelpe barnet ut.

Hodet presser seg ytterligere litt fram, og jeg klarer å arbeide hendene inn rundt kraniet da jeg kjenner at navlestrengen ligger rundt halsen. Jeg klarer ikke å løsne den inne i henne, og nå står det om sekunder.

— Press, roper jeg igjen, men babyen vil fortsatt ikke ut. Ruth drar kvinnen enda litt bakover i setet, og så får jeg tak i skuldrene på babyen, kroppen løsner og jeg får styrt den ut i en lang glidende bevegelse.

Hikstet

I kupélyset kan jeg se at ansiktet til ungen har et blålig skjær, hanskene mine er glatte og jeg klarer ikke løsne navlestrengen på første forsøk.

Jeg tørker hendene på det sterile underlaget, og nå får jeg tak, men babyen puster fortsatt ikke. Jeg åpner munnen og forsøker å fjerne slim og fostervæske fra munnen, så snur jeg babyen opp ned. Trekken gjennom teppene får det til å isne over panna mi.

Jeg snur ungen opp ned og dunker den forsiktig i ryggen. Fremdeles ingen tegn til liv. Hjertet mitt slår så hardt at jeg kjenner slagene i tinningen. Jeg masserer ungen varsomt og dunker den på ny i ryggen.

Hikstet som presser seg ut fra den lille kroppen, er den mest overjordiske vakre lyden jeg noen gang har hørt. Jeg åpner blusa til kvinnen, skyver opp brystholderen og legger barnet inn mot huden hennes. Først nå ser jeg at det er en gutt.

— Teppe, roper jeg, og så pakker jeg mor og barn inn, lukker døra og løper sammen med Sturle etter båra.

– Jeg heter Kari

På den andre siden av sjøen henger månen diger og nyforsølvet over åsen, og i noen hjerteslag føler jeg meg nesten svimmel under vissheten om at det er den samme månen som lyser på alle mennesker i hele verden.

Etter at vi har fått mor og barn inn i ambulansen, ber jeg Ruth sitte bak med Sturle. Selv om det alltid har vært jeg som har forløst barna i løpet av den tiden vi har jobbet sammen, har vi gjort det til en vane at hun tar hånd om mødrene etterpå. Å ha en kvinne å forholde seg til, gjør at de føler seg tryggere.

Mannen er ikke lenger aggressiv, men fortsatt oppskjørtet, og jeg sier det er best han lar bilen stå. Han protesterer ikke da jeg forklarer at pårørende ikke kan sitte bak.

— Unnskyld, sier han og rekker fram hånda da jeg svinger ut fra rasteplassen.

— Ikke tenk på det, sier jeg, og først nå ser jeg at han ikke er stort eldre enn et barn selv. Ingen av de nybakte foreldrene kan ha fylt tjue.

— Kan jeg spørre deg om en tjeneste? sier han.

— Selvfølgelig.

— Jeg var helt sikker på at jeg skulle miste både barnet og henne. Derfor vil jeg kalle opp sønnen vår etter deg.

Med en gang vet jeg ikke hva jeg skal si, så overrasker jeg både ham og meg selv med å begynne å le.

— Unnskyld, sier jeg. – Det ville være en ære om du kalte opp sønnen din etter meg, men det tror jeg egentlig ikke dere bør. Jeg er født i Finland og heter Kari. I Norge er det et jentenavn.

— Atef, sier han og rekker fram hånda igjen. – Var du flyktning også?

— En slags, sier jeg.

Døden er en vokter

Det er fortsatt mørkt da jeg kjører bilen inn i garasjen hjemme, og da jeg går over gårdsplassen, har det igjen begynt å snø. Jeg låser meg stille inn, men Annie våkner og kommer meg i møte.

— Går det bedre? sier jeg og stryker henne over hodet, vrenger av meg ytterklærne og går rett opp i annen etasje og inn på soverommet.

Henger skjorte og bukse over stolen og kryper under dyna. Jeg roper på Annie, og hun kommer løpende opp trappa, men nøler da jeg klapper på senga ved siden av meg. Hun har aldri fått ligge i senga før.

— Det går bra, sier jeg, og jeg stryker henne over pelsen da hun krøller seg sammen ved siden av meg.

Jeg kikker bort på bildet av Iben på nattbordet, og tenker at jeg kom meg gjennom den første julaftenen uten henne. Så ser jeg magasinet der jeg skriblet ned den linja for noen netter siden. Først nå forstår jeg hva den betyr.

 

Resten av novellen ga oss minner å snakke om og vi undret oss over hva i livet som endrer oss. Vi snakket om å være alene i høytider, om å miste noen. Vi snakket litt om hvordan det var å være langt hjemmefra, om å ikke høre til. Vi synes også slutten var fin, og fordypet oss i dette med at døden er en vokter. 

Knut avsluttet med å si at han opplevde at det var rom til å komme med glimt av minner her, som han hellers ikke kunne finne rom for andre steder.

 

 

 

 

 

Bedre bok i hodet enn på papiret

DCF972DC-013C-4874-BCD7-C754C28EADB0I skrivende stund er det lørdag kveld, jeg kan ikke bruke kvelden bedre, skrivende (eller lesende) med en rød langhåret katt og en hvit langhåret isbjørnlignende hund  liggende  ved siden av meg. Tre  meter fra meg sitter resten av familien. At det flimrer på tv-skjermen der løpende menn dribler, jogger, svetter og roper også er tilstede, er noe jeg lever godt med, tror jeg.

Jeg står av og til opp tidlig søndag for å skrive søndagsteksten, men det hender jeg  skriver den dagen før. Gjennom uken har jeg i bakhodet om hva jeg vil skrive om. Tankene er der når jeg går tur med hunden eller er på vei til eller fra noe. Men det Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si, er at de setningene og de tekstene jeg har hatt inne i hodet sjelden har kommet til sin rett på papiret.

«Vi har alltid en bedre bok i hodet enn den vi klarer å få ned på papiret»

«Vi har alltid en bedre bok i hodet enn den vi klarer å få ned på papiret» , var det en forfatter som sa i et intervju. Jeg glemmer ikke setningen fordi den oppleves så gjenkjennende.

Jeg aner ikke hvor mange setninger jeg går å dveler på, så mange tematikker som ville egnet seg for «den gode teksten», eller enda bedre – «den gode romanen». Setninger og situasjoner, i god synergi med hverandre.  Drømmen er at det er driv og rytme som fletter seg i hverandre. Ord stopper ikke opp og blir feil, knotete, flaut og trått, nei da, de flyter av gårde der jeg trasker runden rundt Hjertås eller balanserer på bakketopper på Mokollen.

Jeg tenker ikke ut innledning, plott, høydepunkt, katarsis, nei da, her er det snakk om setninger, biter, avsnitt løsrevet fra tid og sted. Fullendt og poetisk.

Tenk hvilken glede det vil være å sy disse bitene sammen!

Om jeg bare hadde fått dem ned på papiret!

Til jul ønsker jeg meg ærligheten til Tove Ditlevsen, uroen til Cora Sandel, Lidenskapen og utholdenheten til Martha Tikkanen, det skarpe blikket til Nina Lykke, talentet til Ida Hegazi Høyer eller sanseligheten til Line Nyborg.

Hva ønsker du deg?

 

 

 

 

 

 

 

«Lukasevangeliet» av Simon Stranger

 

person wearing black pants holding umbrella standing on road
Knut

Det regner, det har duskregnet hele formiddagen, nå har regnet blitt kraftigere. Det er nærmest en flomtilstand utenfor. Den er ikke større enn at man kan skritte over.

Gro, Knut og Siv har kommet. Paraplyer har blitt ristet på trappen (Knut), Regntøy har blitt hengt opp på en stol foran ovnen (Gro) og støvler plassert strategisk på skeive for å få dem tørre,  etter en og en halv time med Shared Reading.

Dette er fjerde gangen og noe mer vant og hverdagslig ligger i luften, vi vet hva vi skal.

Jeg starter med å ønske velkommen, vi fyller opp te og kaffe. Vi har marengs med rødfarger og oppskåret pærer. Teksten deles ut, det er en kort tekst, en av de første tekstene i «I de dager» der redaktøren Brynjulf Jung Tjønn har samlet 24 ulike fortellerstemmer som på hver sin måte beretter juleevangeliet. 964CE955-EE59-46F6-A46E-E4CA951EB82F

Knut: Det var gode beskrivelser! Jeg har jo ingen barn selv, men denne beskrivelsen gjorde noe med meg. Jeg er jo i virkeligheten en realist, med dette var poetisk!

Siv: Ja, himmelen skåret opp, skikkelig bra beskrivelse, aldri lest det å få barn på den måten. Følte meg nesten beæret jeg.

Knut: Sønnen til Karin er 27 år, ellers er det lite barn rundt meg, Kanskje det blir barnebarn snart da.

Siv: Jeg husker det som det var i går, at jeg fikk datteren min, men det er jo 17 år siden. Nå begynte jeg å grue meg til julen. Hun er i USA og faren hennes skal besøke henne der.

Gro: Synes også ungdomstiden beskrives godt her, de beskrivelsene kjenner jeg godt igjen hos tidligere elever. Er datteren din 17 år og bor i USA Siv?

Siv: Ja hun tar andre året på Videregående, hun er i Wisconsin. Faren skal besøke henne i julen. Jeg må jo se til mine foreldre, dessuten vet jeg ikke om jeg kunne tatt meg råd til det. Hun ble tidlig voksen altså, hun er veldig selvstendig. Synes hun ble for fort voksen.

Knut: Ja, han Simon Stranger må jeg virkelig lese mer av.

Meg: Var det noen spesielle setninger du la merke til her da?

Knut: Hele den første setningen fremsto som en åpenbaring (Leser: jeg fikk en sønn for mange år siden, i desember. Det var like før jul, osv …)

Gro: Ja, tydelig hentydninger til Jesu fødsel.

Meg: Var det andre tanker du gjorde deg om teksten Gro? Du nevnte der han skrev om «ungdomslivet».

Gro: Ja, menneskelige overganger er veldig interessant, det har alltid interessert meg. Jeg lar meg inspirere av dette i kunsten også.

E8CDE081-C64D-46DC-9FBC-C0BAA7773971

F03AED19-070B-4714-856C-004780B3BA6D

 

Her ble det mye samtale, mange minner knyttet til julen. Vanskelig tid for de som skal være alene. Knut fortalte om at han som femåring mistet broren sin i en ulykke. Høytider er derfor vanskelige. Vi snakket om tilbørlighet, om å føle at man tilhører, selv om man ikke er i familie, og omvendt. Vi snakket om det som ikke sto i teksten, om hvordan denne adopsjonen har påvirket forfatteren. Hva som legger seg «i blodet». Vi var triste og det ble latter.

61E41CDC-9636-4DB5-9B3E-F035EA6013B7

 

Gro: Det var et realistisk, men troverdig møte med de biologiske foreldrene synes jeg.

Siv: Helt uforståelig synes jeg.

Gro: Noe håpefullt med at en ny generasjon; Lukas ble født da.

Knut: Ja, det lå noe der.

Tidligere Shared Reading med Knut, Gro og Siv:

«Ballstemning «av Alexander Kjelland og diktet «Ett er nødvendig» av Hans Børli

«Akt» av Hilde Lindseth, og «Från en stygg flicka» av Karin Boye

Shared Reading – vi leser «Månen» av Ruth Lillegraven

 

 

Fabler

bird pattern colorful green
«Påfuglen og personlighet» – en av de kjente karakterene i Audun Mortensen sine tekster

Audun Mortensen

Audun Mortensen er en produktiv forfatter og kunstner. Siden han i 2009 ble kåret til «årets beste diktdebut» med «Alle forteller jeg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det» har han årlig gitt ut verk innen sjangeren konseptuell poesi.

Mortensen er en omdiskutert forfatter og i 2015 kom forfatteren ut med «Samleren», som ble beskyldt for å være plagiat, da forfatteren hadde kopiert Charles Willefords bok ved hjelp av google translate. Boken het Samleren og ble trukket fra markedet, og boken som kom året etter 2roman2 viste seg å være nok en kopi, nemlig Lolita (Nabokovs) baklens.

Han mener selv dette er kunst og ikke plagiat. (Intervju Natt og dag) 

Dyr jeg har møtt

I 2014 kom Dyr jeg har møtt, som består av små essay eller små fortellinger. Alle tekstene handler om dyr med menneskelige egenskaper, så tanken faller naturlig til Æsops fabler.

Dyrene i Audun Mortensen tekster er dyr han har møtt, han kjenner de godt. Det er dyr med menneskelige trekk og de befinner seg gjerne i kulturlivets kretser. Tekstene er morsomme, reflekterende og undrende. De oppleves ikke ondskapsfulle, og det morale uteblir. Vi tar selv standpunkt. Vi blir presentert med gode bilder og et variert språk med driv. Teksten er fortettet og intens, og vi møter ett eller to dyr i hver tekst. Hvert dyr har sin stemme.

På boksens forside er innholdsfortegnelsen. Denne er satt opp alfabetisk og begynner med A) «Albatrossen og alderdommen» og avslutter med V) Villsvinet og viten, inne i mellom her treffer vi altså på dyr som ilderen (og intrige), eller f eks toppmeisen og (tvil).

Denne lille boken er både samfunnsaktuell og underholdene.

Garantert kommer du til å kjenne deg selv igjen, i alle fall en kollega, venn eller et familiemedlem.

Ble du nysgjerrig?

www.audunmortensen.com

Teksten har tidligere vært publisert i magasinet Stemmer som var et magasin for litterære og samfunnsengasjerte tekster. Dette magasinet ble lagt ned da de ikke lenger klarte seg uten støtte fra Kulturrådet.

Ønsker deg en god dag, og er du av dem som ikke leser på noe akkurat nå, og ønsker å komme i gang med litt lesing, prøv denne!

Jeg ble for øvrig akkurat ferdig med Henrik Falk av Vigdis Hjorth (basert på Ibsens Hedda Gabler ). Likte den veldig godt. Lest den i ett strekk i går.

 

 

Shared Reading – vi leser «Månen» av Ruth Lillegraven

I dagens Shared Reading har jeg valgt ut det første diktet i Sigd av Ruth Lillegraven. Akkurat som Ruth Lillegravens andre diktsamlinger, Urd og Manillahallen, er også Sigd skrevet som en fortelling, en historie. Diktene kan leses alene, eller sammenhengende. Vi starter med det første diktet og ser hvor langt vi kommer.

Siv og Gro kommer før tiden, ti på står de der. Novemberkalde i kinnene. Siv med bag og bæreposer. «Har handlet for de gamle» som hun sier, «de ringte, ville ikke ut i dette været, – så jeg må innom Frydenlund på vei hjem, måtte droppe yogaen i dag, får puste ut her …»

Knut kommer to minutter på, jeg skjenker kaffe til dem som vil ha, Siv sier ja-takk, har tatt pause fra grønn-te drikkingen denne uken.

Når jeg var guttunge, og skulle hjem fra kamerater var det ofte et stummende mørke. Da hjalp månen meg.

 

22A1E864-FD11-45AA-B151-FE89AE287F7B
Her er Siv, 49 år. 

Siden jeg akkurat har vært og holdt et kurs for leseledere i et prosjekt som heter Litterært Pusterom, velger jeg å starte gruppen som en av kursdeltakerne gjorde det da hun skulle sette rammen for Shared Reading seansen.

Meg: «Velkommen til Litterært pusterom. Her har jeg den litterære teksten som jeg skal dele ut, men først skal vi starte med å puste, – pust dypt, – pust ned i magen». Roen har senket seg og jeg leser fra Sigd:

Månen

15360081-7922-4C86-A8AB-4BE17B6F3DE3

Jeg leser det en gang til.

Meg: Noen følelser som kommer opp når jeg leser dette diktet?

Gro: Månesigd. Jeg husker jeg selv var opptatt av månen når jeg var liten, stjernene og månen. Betyr det noe spesielt tro?

Meg: Kanskje, hva tror dere?

Knut: Sigd er jo et redskap som ble brukt i gamledager for å skjære havre.

Gro: Ja jeg tror forfatteren har vokst opp på gård, jeg mener å ha lest det.

Siv: Det var veldig fint, litt vemodig kanskje, vet ikke om det er diktet, kjente at jeg ble litt vemodig kanskje.

Meg: Tror du det er noe av beskrivelsene i diktet som gjør at du kjenner på vemod?

Siv: Kanskje det å være liten, og ha hele livet foran seg. Den tida da man ble passet på selv, nå er det jo jeg nesten jeg som må passe på dattera mi, i alle fall når hun er hjemme. Og så må jeg jo også handle og passe på foreldrene mine. Det hadde vært helt skjønt å bare vært liten igjen.

Knut: Jeg likte det også godt. Skjønner litt hva du mener med vemod. Det er jo lenge siden.

Meg: Leser: «kva er det eg ser i himmelsynet»

Knut: Himmelsynet. Vakkert ord.

 

Gro: Veldig poetisk. Ja vakkert. Det er noe eventyrlig over det ordet. Kan jeg ha lest det i et eventyr tro? Det minner meg om noe.

Siv: Ja, men alt var jo litt eventyrlig da man var liten. Lå og stirret ut i rommet, eller ut av vinduet eller sånt. Da var det liksom en eventyrverden der ute.

Knut: Himmelsyn. Synes nesten det høres litt religiøst ut.

Siv: Ja, engleaktig.

Gro: Ja, har ikke månen noen religiøse betydninger også?

Meg: Hva betyr månen for dere?

Siv: Minner meg om når jeg har sittet oppe og ventet på dattera mi. Månen minner meg faktisk mye om å vente, synes jeg alltid har venta jeg.

Knut: Det er noe med det lyset i mørket … Når jeg var guttunge, og skulle hjem fra kamerater var det ofte et stummende mørke, da hjalp månen meg. Lyste opp veien.

Det ligger en undring der. Fantasi. Noe vakkert, men også noe som f eks en varulv.

Meg: Ja, undring … varulv.

Gro: Jeg synes det er noe som ligger på lur her i dette diktet også. Jeg synes jeg kan kjenne på en uro.

Siv: Månen gjemmer seg, de ser den ikke alltid. Skiftende.

Knut: Månen «gjer som han vil».

Gro: Og det gjør kanskje ikke faren?

Knut: Jeg opplever at det ligger noe her. Og diktet slutter med «eg hugsar», det er Endre sin historie som fortelles her tror jeg.

Vi snakker videre litt frem og tilbake, veier ord og et par barndomsminner kommer frem hos Knut. Når vi ser oss ferdig med diktet, spør jeg om noen kunne tenke seg å lese.

Og Knut leser teksten.

Shared Reading – første møte til Gro, Siv og Knut

 

 

 

Makten og kraften i ordene

pexels-photo-415071
Photo by Pixabay on Pexels.com

Hviken makt, og hvilken kraft tror du ordene har? Jeg tror jo på ordet. Jeg  tror på litteraturen.  Jeg har ikke  forsket på det, og sikkert ikke lest nok, eller dypest om det ( selv om jeg prøver.) Men Jeg har en klokketro på at litteratur har en verdi, at det å lese litteratur, at det å lese og reflektere rundt litteratur og ikke minst det å lese, reflektere og samtale om litteratur har en stor, stor verdi. Det opplever jeg jo selv i lesinger med andre hele tiden.

Men i hvilken grad endrer vi oss virkelig av litteratur? Kan litteratur endre oss?

At litteraturen har en kraft i seg vet jeg, og du. Hvorfor ellers klarer vi ikke å legge fra oss påskekrimmen, eller hvorfor klarer ikke sønnen min slukke lyset og stoppe å lese det fantazyuniverset han for tiden befinner seg i?

Har litteraturen makt også?

Når vi leser litteratur som for eksempel Merete Lindstrøms romaner, som er så innsiktsfulle om sosiale minoriteter (Vinterarkivene) og om sårbarhet og maktesløshet (Novellesamlingene). Det jeg lurer på. Blir du og jeg, gjennom å lese om urettferdige hendelser i en bok, blir mer rettferdig?

Skjer det en endring i hvordan vi handler?

Er det slik at litteraturen oppnår en reell anerkjennelse, og i tilfelle hva fører denne anerkjennelsen til. Endrer innsikten gjennom litteraturen oss mennesker til handling?

Hva tror du?

 

«Akt» av Hilde Lindseth, og «Från en stygg flicka» av Karin Boye

Det er tiden for skjerf, tiden for å skru opp varmen. Tid for å samles til samlesing. Tid for Gro, Knut og Siv.

Gro, en av deltakerne på Shared Reading
Gro er født i 1950, tidligere lærer, men har holdt på med kunst de siste årene. Leser mye bøker.

Jeg har tatt med et par vedkubber til ovnen. Fyrer opp. Setter lykt med lys utenfor døren. November, skikkelig november. Kaldt, et snev av vemod over at oktober er over, et snev av forventning.

Knut kommer først, av med vanter og skjerf, og forteller om inspirasjonen han fikk etter forrige gang. Han hadde tatt frem en bok om den franske revolusjonen, «frisket opp minnet», som han sa. Gro og Siv kommer samtidig. Siv gleder seg til tekopp, «Jeg  har akkurat begynt på yoga og skal forsøke å kutte ut kaffe i en periode». Tekannet koker.

Akt av Hilde Lindset

Jeg starter med å lese første side av novellen Akt.

«Han hadde ringt tidligere den dagen og sagt han hadde noe å fortelle. En nyhet. Han ville ikke si hva det var over telefonen, men spurte om det passet at han kom over til meg. Jo da, det var bare å komme, hadde jeg sagt. Hvis han tålte lukten av maling og terpentin. Jeg var midt i oppussing. Han kommenterte ikke lukten, ikke kaffe han hadde fått heller. Han satt seg i den nymalte kjøkkenstolen, og siden skaden allerede var skjedd, så jeg ingen grunn til å si i fra. Malingen knitret under den lange kroppen mens han lette etter et sted å gjøre av armer og ben. De store nevene rundt kruset. Frisyren hans lignet en hjelm. Jeg mente å huske at håret hadde begynt å bli grått; hadde han farget det? Under den røde allværsjakker som var glidd ned til til midt på brystet, stakk det frem et grønt silkeskjerf knyttet i en sløyfe. Noe sånt hadde jeg aldri sett ham i. Munnen hans krøllet seg i et lite smil. Den gjorde som regel det, uten at jeg skjønte hva han smilte av. Han virket oppglødd, rugget frem og tilbake på stolen, skalv på hendene og sølte kaffe på gulvet, forsøkte å gni det bort med skoen, men dro det bare mer utover. Lille pappa, tenkte jeg.» 

Meg: Var det noe du la spesielt merke til i denne teksten her? Noe som traff deg?

Knut: Jeg har akkurat vært og besøkt mor på sykehjemmet, tenkte på henne.

Meg: Hva var det i teksten som gjorde at du tenkte på henne.

Knut leser:  «Han virket oppglødd, rugget frem og tilbake på stolen, skalv på hendene og sølte kaffe på gulvet, forsøkte å gni det bort med skoen, men dro det bare mer utover. Lille pappa, tenkte jeg.» 

Knut: Og jeg tenkte også at jeg synes synd på henne, moren min.

Siv: Jeg synes ikke det som virker som datteren synes synd på faren, mer litt sånn nedlatende «lille pappa».

Gro: Hun datteren virket litt skeptisk til det grønne silkeskjerfet og den sløyfen…

Siv: Kanskje ikke så rart siden han ikke pleier å gå med sånt. He, he –  også tenkte jeg at jeg var den som sølte jeg, jeg har jo allerede sølt litt te her.

Gro: Kommer han ubeleilig, han faren?

Siv: Han kommer i hvert fall midt oppi en oppussing. Jeg husker selv at det var ganske slitsomt å få besøk når jeg var midt oppi oppussing hos meg. Alt er liksom et rot. Ingen ting er jo på plass. Det virker ikke som han faren kommer for å hjelpe til i alle fall.

Meg: Noen av dere andre enn Knut som tenkte på hvordan faren satt på stolen?

Gro: Han vet ikke hvor han skal gjøre av seg, men den lange kroppen – og armene – og bena. Han hadde en nyhet å fortelle, han virker spent.

Knut: Han faren er ikke så gammel som moren min tror jeg, det virker som han har farget håret, han er nok yngre. Kanskje heller som meg.

Siv: Jeg er ikke femti engang og jeg har farget håret lenge, i alle fall stripet det da.

Gro: Han kan godt være ganske ung han faren, kanskje han skjelver fordi han er nervøs?

Knut: Ja, eller bare oppglødd.

Så tenker vi litt, så leser jeg videre…

F3CA09BB-3CA7-4582-9BC9-3AE0EE050F88 4

Siv: Hun dattera sier i alle fall ikke hva hun tenker!

Gro: Det er jo ganske vanlig da.

Siv: Ja, det er kanskje det, hun vil jo kanskje skåne faren sin for de tankene der. Om at han ikke greier å ta vare på huset sitt.

Meg: Hvor ser du det?

Siv leser: «Jeg tenkte det var nok av ting han orde fått orden på i sitt eget liv før han involverte seg med andre. Pusse opp huset for eksempel? Huset var et eneste kaos, han ryddet omtrent ikke, avisbunken vokste opp til taket, det luktet mugg der, kanskje var det sopp i veggen også, i alle fall orket jeg ikke være der»

Ganske spesielt at hun tenker at hun ikke orker å være der da! Det er jo faren hennes. Jeg er hos foreldrene mine i alle fall en gang i uka. De begynner jo å bli eldre.

Knut: Jeg er fremdeles usikker på hvor gammel han faren her er, men jeg må si den beskrivelsen av det huset kan minne om moren min sitt hus før hun kom til sykehjemmet. Hun hadde nok begynt å få et snev av demens på den tiden.

Gro: Han kan jo være en kunstnersjel da. Mange kunstnere bryr seg ikke så mye om slike ting, og han er jo tydeligvis en kreativ sjel.

Siv: Er det ikke litt rart at han forteller dattera at han er forelsket i en aktmodell da? Da sitter man jo naken.

Gro: Det er ikke noe man tenker på når man tegner akt. Da er det form og linjer man tenker på. Jeg har gjort det selv.

Siv: Han virker veldig forelsket!

Meg: Hva tenker dere om: «Jeg kjenner meg faktisk yngre enn noen gang. Det forbauset meg ikke. Selv følte jeg at jeg hadde vokst fra ham allerede som tenåring» 

Siv: Det tror jeg er en følelse mange tenåringer kan føle jeg. Jeg har i alle fall følt at jeg må ta ansvar for mine foreldre, – men så er jeg enebarn da..

Gro: Det er jo tydelig at moren har vært utsatt for en ulykke, og faren gjorde så godt han kunne med å lage bursdag for henne. Hun virker litt utakknemlig synes jeg.

Siv: Synes du? Jeg synes hun var helt typisk tenåring jeg! Og faren virket jo veldig spesiell som gikk rundt med knestrømper og kort skjørt da. Dattera ville jo ikke en gang ha sånn fest, det er jo litt barnslig for en 15-åring.

Knut: Han faren virket litt spesiell allerede da, men kanskje han bare prøvde så godt han kunne. Kanskje ikke han pleiede å være den som ordnet slike ting som bursdager før moren døde?

Gro: Ja, fedre har ikke alltid hatt like stor rolle i hjemmet som nå. Det kan hende. Dattern virker veldig engstelig for å ligne på faren sin!

Meg: Hvor ser du det?

Gro: Hun har behov for å konstatere at de er ulike, ørene for eksempel.

Siv: Ja, de virker veldig forskjellig. Bare hvordan de lever. Dattern pusser opp hjemme hos seg, hun er sikkert redd for at det skal bli som hos faren sin. Jeg har en datter, vi er veldig forskjellig. Hun ligner på faren sin.

Gro: Jeg har tre barn, de har litt fra begge.

Meg: Var det noe annet i teksten dere bet dere merke i?

Knut: Jeg ser det bilde for meg; der han sitter ved kjøkkenbordet. Som en hund.

Gro: Han føler seg maktesløs.

Knut: Ja, rådvill. Han håndterte ikke den bursdagen.

 

 

 

Leser videre:

 

 

Siv:Ærlig talt. Det var snålt at han flytter sammen med hun så tidlig og at han viser det bilde. Det burde han jo ikke ha gjort da. Synes han virker litt uansvarlig faktisk. Veldig spesielt at han viser det bilde da.

Gro: Det virker som han har funnet en mening i livet sitt. Sofia og kunsten. Det er jo en tegning, det er ikke slik at man tenker på kropp under en akttegning. Som kunstner tenker man på linjene og uttrykket i tegningen. Ikke selve kroppene. Det er datteren her som har det blikket, jeg tror ikke det er faren.

Siv: Det vet vi jo ikke da, eller?

Meg: Er det noe i teksten som forteller oss noe mer om dette?

Gro: Selv om faren viser tegningen så snakker om andre kvaliteter, som at hun snakket Japansk.

Siv: Ja, hun var kanskje litt forutinntatt. Det er litt spesielt likevel, at han viser den tegningen synes jeg. Først går han rundt i skjørt på bursdagen hennes, så viser han en sånn tegning. Synes han virker litt rar.

Knut: De er veldig ulike de to.

Gro: Det er jo ikke så uvanlig at barnet blir motsatt av foreldrene. Hvis faren har litt mer slack i kantene, så har tydeligvis datteren blitt mer firkantet…

Siv: Ja, datteren min og jeg er veldig forskjellig.

Knut: Det er hyggelig at faren har funnet seg en venninne. Han har tydeligvis vært alene i 12 år, i alle fall har kona vært på hjem. Det må jo ha vært ensomt. Men dere, jeg lyrer på deg gåinga… Må innrømme at jeg tenkte på mora mi igjen der altså… Hun går også, men hun går seg bort hun, om hun ikke får følge…

Gro: Han må da få lov til å gå. Han har jo mange tanker å bearbeide. Jeg tror han er helt frisk og fin, bare vært tynget av sorg.

Knut: Ja å gå kan bearbeide tankene.

Siv: Vi vet jo ikke hva som skjedde med konen. Kanskje hun var med i en billulykke og han kjørte. Da føler han sikkert skyld.

Det virker ikke som dattera og faren har snakket noe om hva som hendte?

Knut: Oppsøker han ulykkestedet tror dere?

Meg: Ja han går jo ikke på stiene, lysløypene og småveiene, men langs den trafikkerte veien.

Knut: Det må i tilfelle være en forferdelig opplevelse, om det var sånn. Leve med en sånn skyld.

Siv: Det virker ikke som dattera liker at faren har funnet en ny etter moren.

Gro: Hun vil nok beholde bildet av moren, men det forsvinner tydeligvis.

Meg: «Mens jeg sto der, kjente jeg uroen komme og jeg prøvde å lete frem et bilde av mamma før ulykken, det trygge, gode ansiktet hennes, øynene hennes før de ble tomme, og munnen før den ble skjev. Det gikk ikke».

Knut: Et nytt kapittel i livet der tror jeg, for begge.

Gro: Faren går videre, men han har de stripene på ryggen. Fikk assosiasjoner til fangedrakt jeg….

Siv: Ja, jeg og.

Knut: Hun datteren ville nok gjerne ha sperret han inne…

Sammen undrer vi oss litt…

Så avslutter vi med diktet:

Från en stygg flicka av Karin Boye.

 

Jag hoppas du inte alls har det bra.

Jag hoppas du ligger vaken som jag

och kanner dig lustig og glad og rörd

och yr og ängslig og mycket störd.

 

Och rett som det er, så får du brått

att legga dig rett, for att sova gott.

Jag hoppas det drøyer en liten stund…

Jag hoppas du inte får en blund!

 

Her har jeg lyst til at du bare ser for deg Knut, Gro og Siv, lese, drikke opp sin te, drikke opp sin kaffe, ta en sjokolade, undre seg, smile, se litt ut i luften, tenke.

Vi har alle vårt liv, med motgang og medgang. Det er fint å dele noen av tankene, fint å beholde noen for oss selv. Fint å bli minnet om, og litt trist, og litt vondt.

Fordi det oppleves som meningsfullt å møtes slik, går alle derfra med et lite løft.

Håper jeg.

Vel møtt neste tirsdag!

 

 

 

 

Apens år

Flyt, inspirasjon, kraft, energi

Det er når jeg har hatt timer, mange timer,  i fred, jeg kommer inn i en flyt. Dessverre er ikke hverdagen slik, men det hender jo – og når den kommer, er det fantastisk.

De timene med fred og ro, som jeg skriver om kan riktignok være fylt med klesvask, litt lytting på P2/nrk bok pod, litt rabling, litt diktlesing. Poenget er nok at jeg ikke blir avbrutt. At jeg er alene. Når jeg har gjort dette i noen timer, da kan jeg komme inn i denne flyten. Da tenker, skriver, skaper og yter – jeg best.  Da er det som om inspirasjonen blander seg godt,  og kryper ut i hendene, og så skaper noe nytt.

Patti Smith Om å skrive

Jeg har lest Patti Smith «Om å skrive» på nytt i helgen. Og har henne under huden fremdeles.

 

Hvem er Patti Smith, jo det er en rå vokalist, låtskriver og poet. (Var på konsert med henne i sommer). Hun har skrevet to romaner; Just Kids og M Train som begge er selvbiografiske. Så har hun skrevet «Sanka ull» som kom ut for noen år siden, og som jeg ble veldig glad i. Det var virkelig en liten skattekiste av en bok. I denne lille boken (den ER liten) får vi være med Patti Smith på hennes tankerekker om det å skrive, om det å skape. Patti Smith byr på seg selv i alle hennes bøker, hun dokumenterer.

Hun er også aktiv på Instagram, og deler bilder og tekster fra hverdagen sin; thisispattismith

Hun skriver om det å være inspirert/om det å være kreativ, men også om det harde arbeidet. Hun forsøker  på ett vis og fortelle hvordan disse to jobber sammen og dermed blir til noe – skaper noe nytt.

Referanser i Patti Smith sine bøker

Om å skrive har veldig mange referanser, og i september  var jeg å hørte på Brit Bildøen i Porsgrunn som snakket om å oversette Patti Smith, og hvilken stor utfordring det var med alle referansene.  Det var mange referanser i  Just Kids og M Train også. Brit Bildøen holder nå på å oversette Smiths siste bok i disse dager. Venter spent.

Det er en glede å få reise rundt med Patti Smith, i tankene og på papiret. Det er reiser og tankereiser.

Hun har en enormt respekt for de store kunstnerne før seg, og sier at uten dem hadde vi ikke vært oss. Smith skriver om å hengi seg. Til å skrive, til å skape. Hun reflekterer rundt det å være inspirert og hvordan man ved å arbeide dette frem skaper noe nytt.

Jeg tror «Om å skrive» vil være interessant for alle som rett og slett liker Patti Smith,  og for alle som liker bøker om å skrive. Videre tenker jeg at dette er en bok du kan ta deg litt tid med, det er ikke en pageturner, det er mer en dvelebok.

Apens år

Apens år er muligens den norske tittelen på Patti Smith nye bok, som på engelsk heter Year of the monkey. Gleder meg til den!